I gamle dagar, dvs. då eg var barn, fekk me av og til høyra om misjonærar, desse norske heltane og heltinnene som reiste ut i det ukjende for å få skikk på heidningane slik at dei skulle verta like oss. I tillegg arbeidde dei med utdanning og helsearbeid. Eg kan hugsa at me på misjons-basarar fekk sjå filmar som viste korleis dei levde og hjelpte folk langt borte. Det er likevel synd å seia at misjonærar var ein påtrengjande del av barndomen min.

I våre dagar er det mange slags –nærar. Ein nyare type er visjonærane, du veit, desse som kjem til institusjonar, organisasjonar og verksemder og skal læra bort korleis ein skal laga visjonar for det arbeidet som skal utførast. Det er på ingen måte nok å ha meiningar om kva samfunnsrolle eller kva arbeidsoppgåver ein skal sysla med for å vera til nytte i samfunnet. Det er ingen skilnad på om det er produksjonsverksemder, offentleg forvaltning eller kulturinstitusjonar. Alle må ha ein visjon å sikta mot, heiter det, elles vert det ikkje skikk på verksemda. Og visjonærane må ofte hentast inn utanfrå. Å laga visjonar er meir som ein eigen profesjon med visjonære og stundom astronomiske timesatsar. Og får dei kombinera visjoneringa med logoleik, har visjonærane kome til himmerike, på ein måte.

Eg har observert visjonering i kulturinstitusjonar og offentleg forvaltning. Den visjonære tilnærminga gjev både prosessar og sluttresultat noko halv-religiøst over seg. Visjonære ypparsteprestar samlar disiplar rundt seg i kreative samlingsstunder. Dei sprett rundt i rommet, skriv på gule lappar og brunt innpakningspapir som dei klistrar opp etter vegger, alt medan dei messar utan stopp om verdien av å drøyma seg fram til ein visjon. Mange vert nok litt småøre av slike øvingar og er over seg av glede når omrøringsprosessen er over. Ut har det kome ein tilsynelatande enkel setning om at ein skal vera best, størst, for ikkje å seia fyrtårn, verdsleiande osv. osv. Superlativ og ynskjedraumar står i kø i slike visjonsformuleringar. Det får ein  vanleg bygdegut til å tenkja formastelege tankar om at dette liknar mistenkeleg på kreativ inkompetanse med sterke innslag av hallusinasjonar.

Eg hugsar ein gong eg var innblanda i ein slik prosess i ein offentleg kulturinstitusjon, dvs. eg skulle ha meiningar om sluttresultatet. Den eksterne visjonæren og dei interne disiplane presenterte sluttproduktet med mange fagre ord om korleis dei tilsette skulle samhandla, vera rause og snille med kvarandre og elles oppføra seg som folk, for å bruka eit meir kvardagsleg språk. Ikkje eitt ord om kva institusjonen skulle gjera for samfunnet. Då adjektivflaumen hadde lagt seg, stilte eg eit enkelt og uskuldig spørsmål «Kvifor skal det offentlege bruka mykje pengar på denne institusjonen som berre ser ut til å eksistera for si eiga skuld?» Det vart påfallande stille. Visjonæren kremta litt og sa at det som var presentert, var berre ein førebels versjon av visjonsevangeliet.

Sjølvsagt skal ei kvar verksemd ha mål å arbeida i mot. Leiing og styre skal ha klåre oppfatningar om kvifor institusjonen i det heile eksisterer i ein vidare samfunnskontekst. Dei skal når som helst kunna svara på spørsmålet: «Kvifor eksisterer  institusjonen/organisasjonen din?» Enno har eg til gode å få noko meiningsfullt svar på slike spørsmål ved å lesa visjonsformuleringar.  Eg tvilar på om nokon institusjon har endra arbeidet sitt i særleg monn etter at dei har klistra opp visjonane sine på ein vegg og presentert dei på heimesidene sine. Visjonane heng der som verbal svada-glasur som krakelerer berre nokon ser strengt på dei. Svada er sjeldan ei brukande rettesnor for å gjera ein fornuftig og meiningsfull samfunnsinnsats, heller ikkje når svada tilsynelatande går inn i eit system. Svada vert aldri noko anna enn svada.