Kvar gong eg krotar noko på
skjermen,
er aldri sletteknappen langt unna;
altfor sjeldan
vil nok mange seia,
og eg er heilt samd.
Det er ein kunst å innsjå
at det meste som ein auser or seg
i skrift,
gjer seg best
i sletta tilstand.

Det er so freistande
å krota i veg
i von om at ei hende gong
skal bokstavane på skjermen
søkja saman på ein måte
som gjev ekstra meining.
Sjeldnare og sjeldnare
skjer nett det,
det meste er berre ordskrøyv.

Likefullt er det so vanskeleg
å læra seg kunsten å sletta,
å læra seg å forstå at
denne sida hadde gjort seg
best
dersom ho var tom for ord.