Livstoget tek seg fram
på skinnegangen,
duvar framover i fast rytme,
møter stendig
nye stasjonar,
passerer dei fleste,
det høver ikkje alltid å
stansa.

Ei hende gong
stoppar toget utanfor
stasjonen,
teknisk feil,
heiter det,
lèt seg ordna,
seiest det og
toget rullar
vidare.

Ein kunst, dette
å stansa ved dei
rette stasjonane,
å køyra forbi dei
med fargerik fasade,
men tome for innhald,
å sansa kvar du møter
det som gjev togreisa
innhald og meining.

Toget går og går,
ein stad der framme
ventar endestasjonen,
ingen veit kvar og når,
berre at stasjonen
finst.

Livstoget går og
går …