Det skal ikkje vera bra å misunna nokon. Likevel, eg misunner tommeltott-folket, dette folkeslaget som med meistrande mine tastar i veg på smart-telefonane sine med begge tommeltottane. Det går so det fyk rundt dei andre fingrane, der dei balanserer telefonen i begge hendene medan tommeltottane trommar mot bokstavane på det vesle tastaturet. Sjølv sit eg og pirkar med éin peikefinger på skjermen, éin bokstav om gongen, og ofte treffer eg feil bokstav. Det går seint, irriterande seint, samanlikna med tornadoskrivinga som tommeltott-folket presterer.

Nokre gonger har eg forsøkt å bruka to tommeltottar sjølv. Det er faktisk lettare å treffa bokstavane med tommeltottane enn med peikefingeren. Men peikefingerpirkinga sit so fast i reaksjonsmønsteret mitt at eg må tenkja meg grundig om kvar gong eg skal bruka tommeltottane.

Det ser ut til å vera snakk om generasjonsskilnad. Born og barneborn høyrer til tommeltottfolket, medan eg, saman med eldre og yngre jamaldringar, sit og pirkar med peikefingeren. For ein gongs skuld ser det ut til at dei nye generasjonane har makta å laga framskritt. Men kven kunne tru at tommeltottane skulle vera framtidsretta verktøy.