Det er lett å gå seg vill
i saknad-skogen,
setja seg fast mellom
turre tre og
rotvelter,
kjenna korleis spisse greiner
av fråvære
lagar rifter som
er vonde å lækja.
Det er lett å oversjå
dei små grøne flekkane
i saknad-skogen,
dei som trassar
den utturka skogsbotnen,
som bryt seg fram
i ei uboteleg von om
at det grøne
skal fylla skogen
på ny og på ny.
Det er ikkje lett å gå
utanom saknad-skogen;
medan me snublar oss fram
mellom skarpe greiner av sakn,
kan den heldige stundom
få auge på
dei flekkane der det
kan skimtast ei strime
av forventningsgrønt.