Nettene strekkjer seg som
døkke bruer
mellom dagane,
somtid som vinglete
hengjebruer,
somtid som markante
landemerke,
somtid som rusta
metallkonstruksjonar;
i all sitt mangfald
fører nattbruene ferdamannen
til den andre sida,
sender han ut i ukjent
daglandskap,
kviskrar løyndomsfullt
at dagen må fangast
om ein skal finna ei
ny natt.