Det står mange gjerde der ute,
godt festa i jorda,
dei skal stengja ute,
skal hegna om alt som er
innanfor.
Som pustehol
står grindane,
inviterer lokkande
inn til
den løyndomsfulle verda
innanfor,
berre den som
er godkjend,
får koma inn.
Det har aldri vore
beint fram
å verta brukande
grindagut.
Gamal tregrind
slår i haustvinden,
nokon har gløymt
å stengja
einsam grind virrar
i vind og regn,
hengslene gneg på
rustne krokar
ingen dyr ligg
innåt grinda,
berre blafrande haustlauv
kjæler med treverket
ingen ventar på nokon
ved grinda,
ingen deler ord lenger
over gløymd grind.
This website uses cookies. By continuing to use this site, you accept our use of cookies.