I året 2020 er det mange som vert 74 år. Faktisk var 1946 det året då det vart fødde flest born i alle år etter krigen, i alt 70 727, om me skal tru SSB. 1946 var det einaste året med over 70 000 i fødselstal. Me har alt i fleire år sytt for at generasjonane etter oss med skjelvande røyster snakkar om den eldre-tsunamien som trugar med å skola over det velferdssamfunnet som dei hadde sett for seg at dei skulle sola seg i. Berre sjå på talet ’74’; kvasse vinklar og rette strek, eit tal som brøyter seg fram med spisse albogar. Det er berre ’44’ som er spissare. Me var nok meir medgjerlege då me var 68, då me var i ferd med å trekkja oss ut av yrkeslivet og var på full fart ut av samfunnskategorien ‘gagns menneske’. Det kan nok vera ei trøyst at når somme av oss når 88 år, er me rundare i kantane og prisar oss lukkelege over at nokon i det heile vil bry seg med oss. Slik går dagane og livet. Aldri so godt at det ikkje kan problematiserast.