Prøver å setja meg inn i
kjensla av hjelpeløyse,
når det meste
må gjerast av andre
for å kunna ha
eit liv;
prøver å forstå
korleis livet er
når kjende og ukjende
auser ut omsorg og medkjensle
for å gjera hjelpelause
kvardagar til,
ja, nettopp,
kvardagar,
dei daglege gjeremåla som
bind alle tomromma
av ingenting saman
til ei skinande rekkje
av augneblinkar
der høgrearmen maktar
å kasta ballen på den kjegla
nokon har sett opp
for deg,
å treffa med ein ball
midt i
hjelpeløysa.

Eg prøver å forstå,
men gjer det nok ikkje.