Eg vert litt matt

Eg vert litt matt
i ein kvardag
der det fløymer mot meg
lygn, spitord
og forteljingar om at
den sterkaste med
vond vilje
har rett til å styra verda,
bør fjerna dei som
er so dumme at dei trur
at menneskja eigentleg
vil vera gode.

Eg gjekk på skulen
den tida då det heitte
at me skulle verta
«gagns menneske»;
ingen høyrer slike ord lenger,
styrke, kraft og egoistisk makt
er det som skal til for å skapa
eit samfunn
for dei sterkaste,
dei godlynte har ingen plass,
dei er til heft og hindrar
at dei rette menneska
kan styra
slik dei kan og bør.

Skulle gjerne ha vore
den fuglen som sit der ute
på kvisten og prøver
seg med litt tidleg kvitring,
inni seg kjenner han
at det kjem ein ny vår,
slik det alltid har gjort,
somme gonger må det vera godt
å ikkje vita meir.

Sakna

Dette er ei etterlysing:
ein eldre person
har kome bort
frå heimen sin,
han kan verka forvirra,
kan ikkje gjera greie for seg.

Han lir av minnetap
etter ei ugjerning
der han vart overfallen
både frå høgre og venstre,
mange har mobba han,
gjeve han kallenamnet
«Naiv».

Kledd i fløyelsbukser
og ei parkasliknande jakke,
går han rundt
med hår og skjegg
som lyser av alderdom,
han held seg i bakgrunnen,
prøver å unngå all merksemd.

Møter du han,
snakk venleg og roleg
til han,
prøv å få augekontakt,
bruk tid før du prøver
å få vita namnet hans,
han vil nødig svara.

Når han er trygg på deg,
prøv det verkelege namnet hans:
«Fred»;
svarar han med ein bleik
smil,
kan du ta han med heim,
stell godt med han,
sei til han
at han har eit fint namn,
sjølv om nesten ingen set pris på det.