Den kjensla av å skulla gjera noko,
utføra noko,
fordi ein må, bør og skal,
og so vert ein berre sitjande
å glo ut på alle
uvesentlege detaljar,
røykjedama på balkongen,
fuglen som flyg
over taket på nabobygget,
vimpelen som
blafrar i svak bris,
bilen på parkeringsplassen,
han strevar med å plassera seg
innanfor oppmerkt plass,
alle desse detaljane smyg seg inn,
utan mål og meining,
– og so har ein gløymt
kva som måtte gjerast,
som var so naudande viktig,
det hjelper ikkje eingong
å skriva om det,
kjensla av å skulla gjera noko
berre ligg der,
men no som ei uro:
kva viktig har eg gløymt
no?
Kva gjer dei nett no?
Tenkjer av og til på
kva dei gjer nett no,
dei mange personane eg har møtt
opp gjennom åra,
nett no,
når eg skriv desse linjene
møtepunkta var felles yrke
og oppgåver,
både i utland og innland,
me møttest i periferien
av kvarandre
snakka saman, drøfta,
var samde om mykje,
usamde om somt,
vegane skildest,
for så å møtast att
innimellom,
kva gjer dei no,
desse menneska,
nett no
når du les
desse linjene?
får aldri vita,
men veit at personane
finst der ute,
at dei gjer noko
nett no,
når eg set eit punktum
i teksten.