Kategoriarkiv: Språk

Ank

Lever du stundom livet på ank? Forstår ikkje, seier du? Ottast ikkje, eg skal forklara kva ‘ank’ er. Dei fleste av oss har nok innimellom lege vakne på natta på ank; dvs. me har vore urolege, ottefulle for eitt eller anna. Det kan vera at tenåringane var seint ute, og me venta på at dei skulle koma heim. Det kan vera ank for eksamen neste dag, eit jobbintervju eller eit legebesøk. Det meste kan me anka oss, eller vera urolege, for. Stundom kan det ta heilt overhand, og livet vert prega av alt som er ottefullt og kanskje farleg. Det er ingen god tilstand for nokon.

Eit snev av ank av og til kan kanskje vera av det gode og på sin plass. Det kan vera ein måte å vera på vakt, vera førebudd og klar til innsats, om det er nødvendig. So er det dette å finna høveleg balanse då, mellom det å vera litt budd, ogso på det verste, og vera ottefull og halvredd for det som kanskje kan koma til å skje. Somme av oss klarer å finna denne balansen. Andre strevar og lèt ank og uro prega både natt og dag.

For oss som har godt sovehjarta, er ank kanskje mest ein teoretisk storleik. Stundom kan det vera slik at ein nesten har dårleg samvit fordi ein søv godt, nesten uansett. Klarer ein å finna høveleg balanse mellom dårleg samvit og positive illusjonar, ruslar kvardagane av garde på ein rimeleg grei måte. Då slepp ein å anka seg unødig.

Eit anna hankjønnsord, ‘anke’, har same opphavet som ‘ank’. Tydinga heng også saman. ‘Anke’ kan vera ei klage eller klagemål. I juridisk språkbruk betyr det krav om at ein dom eller ei avgjerd skal behandlast av ein høgare rettsinstans.

Opphavet til ordet ‘ank’ er uvisst, skal ein tru dei som er profesjonelle etymologar. Nokon vil sjå ein samanheng med ei indoeuropeisk lydrot *enq-, *onq-, «stønne, sukke, brøle», som òg er representert i mellomirsk ong, «stønne; sukk», for å sitera  «Norsk etymologisk ordbok» frå 2013. Kan so vera. Eg kjenner ingen som vil anka seg om ein aldri skulle finna det ut heilt sikkert. Uansett har me eit ord som kan uttrykkja ein liten flik av det å vera menneske.

-og dansk med sin tjener han talte!-

Her om dagen kunne me lesa at kvar tredje norske ungdom snakkar engelsk når dei skal kommunisera med danskar. Begge partar tykkjer at det er lettare å snakka engelsk enn å prøva å forstå dansk eller norsk. Eg fekk sterke assosiasjonar til Ludvig Holberg (1684-1754), norsk-dansk forfattar som me i mi skuletid fekk læra om. I ein samfunnskritisk science-fiction-roman, Niels Klims underjordiske rejse, frå 1742, fortel Holberg om studenten Niels Klim som kjem heim til Bergen frå København. Han kryp inn i ei hole, fell ned i det indre av jorda og landar på planeten Nazar. Der opplever han mykje underleg. Holberg skreiv boka på latin. Det var vanleg mellom lærde menn på 1700-talet. Dansk og norsk var lågstatusspråk. Ved hoffet snakka dei berre tysk og fransk, og fransk vart også brukt i skrift og tale av den norske overklassa. Holberg skildrar tilstanden slik:

«Hver mand der med kløgt gik i lærdom til bunns
latin på papiret han malte,
med fruene fransk og tysk med sin hund,
og dansk med sin tjener han talte!»

Mykje på språkfronten har sjølvsagt endra seg på desse 280 åra frå Holbergs tid. Likevel, denne nedvurderinga av eige språk til fordel for engelsk har dei same haldningselementa i seg som på Holbergs tid. Me kan godt snakka om språkleg mindremannskjensle, der nokon med makt og påverknadskraft får det for seg at me må bruka engelsk for å nå fram i livet og i samfunnet. Innanfor akademia er engelsk på veg til å verta einerådande. I mange store, norske selskap er det påbode å bruka engelsk som språk, og i aukande mon kjem stillingsannonsar i desse selskapa på engelsk i norske aviser. Så vidt eg veit, har ingen nokon gong presentert grundige analysar som viser at noko betrar seg dersom ein berre går over til engelsk språkbruk.

Somme prøver å skapa inntrykk av at val av språk er resultat av personlege og frie avgjerder. Det er i beste fall ei halvsanning. Språk er makt, og har vore det til alle tider. Det fekk dei innfødde i koloniane i farne tider oppleva då kolonimaktene tvinga dei til å bruka engelsk, fransk eller andre kolonimaktspråk. Me skal ikkje gå lenger attende enn til Sovjet-tida, då russisk var påtvinga hovudspråk i dei ulike sovjet-statane. Og me kan berre tenkja på fornorskingsprosessen som samane har opplevd opp gjennom tida.

Det er sjølvsagt ikkje snakk om ytre, språkleg tvang no når stendig større delar av samfunnslivet glir inn i engelsk språkbruk. Det er meir snakk om avgjerder som set si ære i å ikkje ta omsyn til språkleg kunnskap og kompetanse. Norsk språkråd og språkforskarar snakkar for dauve øyro. Pliktskuldig har dei som tek avgjerdene, «gode dialogar» med språkmiljøa. Resultatet er likevel gjeve på førehand: den kunnskapslause er alltid sikker på å vita best og handlar i samsvar med det.