Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Dei små mennene på Geithus

Dei fleste av oss har vel i barndomen sagt eit eller anna som har fylgt oss seinare i livet. Tittelen på denne teksten er noko eg opplevde sommaren før eg vart 5 år. Det hadde seg slik at sommaren 1951 ville far ta oss med på ein bilferie. Han hadde arbeidd som drosje- og buss-sjåfør før han begynte i det som seinare skulle verta Rikstrygdeverket. Han likte å køyra bil, men disponerte ingen sjølv på den tida. Det var rasjonering på bilar. Dessutan skulle han og mor spara pengar til eit nytt hus på Nybrot, der han hadde barndomsheimen sin. Det ordna seg likevel med bil. Han fekk låna ei varevogn av ein gardbrukar. Yngste syster mi måtte vera heime med ei moster, medan mor, far, ei yngre syster og eg drog i veg på biltur. Ein kan trygt seia at det var ein lågbudsjett-tur. Me fire sov i bilen. Maten vart laga på primus på stoppeplassar langs vegen. Sannsynlegvis kjøpte far noko mat i butikkar langs ruta, slikt som ikkje kunne stå seg i ein varm bil. Eg er ikkje heilt sikker, men trur at heile turen kunne vara 4-5 dagar.

Nokre minne er sterkare enn dei andre. Eitt er dei små mennene på Geithus, der me hadde ein stopp langs vegen. På ein fotballbane eit stykke i frå vart det spelt fotball. Det var fyrste gongen eg hadde sett nokon spela fotball. Det merkelege var at spelarane var vaksne, men små menn som leika seg med ein liten ball. Dei sparka til og med ballen høgt opp i lufta. Oppvaksen i bakkane i Hedlandshagen, der me såg over fjorden til Jåstad og Velure, hadde eg inga trening i å vurdera avstand i eit ope og langstrekt landskap. Difor opplevde eg desse fotballspelarane som små menn. Då eg kom heim, må eg nok ha fortalt levande om det eg såg på Geithus, for rett som det var, fekk eg høyra att soga om dei fotballspelande små mennene på Geithus.

To andre minne har sett seg fast frå denne enkle bilturen. I Hallingdal stoppa me for ein matpause. Det var regnvêr, men eg gjekk utanfor bilen og oppdaga plutseleg ei kolonne med motorsyklar. Oppå sat det personar i svarte køyredressar, store briller og polstra hjelmar av den gamle typen. Slike framtoningar verka nok litt skumle på ein forsiktig smågut.

Det siste minnet frå turen er eit besøk på Maihaugen. Eg hadde fått ei lita tromme, og den gjekk eg og slo på medan me vandra ut på området mellom dei gamle husa. Me var med på ei omvising i dei gamle husa, men det gjekk ikkje lenge før mor måtte ta meg med ut att. Det var myrkt og skummelt i dei gamle husa. Sannsynlegvis ville eg dessutan heller slå på tromma enn å høyra om korleis Anders Sandvig hadde bygt opp Maihaugen, og korleis det var å leva i husa «i gamle dagar». Trettifire år seinare verka ikkje Maihaugen å vera so skummel, likevel.

Ein enkel bilferie for 65 år sidan. Små og enkle glimt som illustrerer omfattande endringar sidan den gong. LIkefullt inneheld desse tre minna kjernen i det å reisa på ferie: å gjera noko annleis, oppleva nye, kanskje litt skumle ting, og til slutt ha noko å fortelja om når ein kjem heim. Meir skal det i grunnen ikkje til. Og opplevingsverdien av små menn på Geithus skal ikkje undervurderast.

Holo – strandsitjarheimen

HPIM0493

Murane etter huset i Holo på Velure

Det er sikkert tusenvis av husmurar som står forlatne rundt om i landskapet. Husmurar fortel om levd liv. Mange gonger veit me ingenting om dei som levde der. Då må me bruka den fantasien me måtte ha og førestilla oss kva liv dei hadde, dei som heldt til der den gongen det var eit hus som stod på murane.

Biletet til denne teksten viser murane etter huset, der oldebesten min, Jon Davidsen Velure (1820-1891) budde med familien sin fram til han døydde. Karakteristisk nok vart plassen kalla Holo. Eg vert aldri heilt ferdig med oldebesten min, strandsitjaren utan jord, men med kone og 10 born. Grunnen er nok at eg har brev etter han og etter fleire av borna hans. På den måten kjem eg litt nærare slektningar som levde for snart 200 år sidan.

Jon gifte seg i 27. mai 1851 med ni år yngre Johanna Jakobsdotter (1829-1910) frå Ytre Langesæter, ein gard litt lenger ute i Sørfjorden på vegen mellom Velure og Utne. Ho var husmannsdotter. Sjølv var Jon frå eit av gardsbruka på Velure, fødd som barn nummer fem i ein syskenflokk på åtte. Ein eldre bror overtok etter kvart garden, medan Jon måtte ta til takke med eit hus i Holo. Det er sannsynleg at han bygde huset sjølv sidan han er oppførd som den fyrste brukaren i Holo. Sjølve huset har eg ikkje funne foto av, enno. Med so mykje foto som det er frå Sørfjorden og gardstuna der, burde det vera mogeleg å finna noko.

Den fyrste dottera, Brita, vart fødd allereie 6. juli i 1851 og døypt 20. juli. Seinare kom det ni born til, fem gutar og fire jenter. Den yngste, Johanna Karolina, vart fødd i 1874. Alle voks opp. Jon prøvde å fø familien som dagarbeidar, men livet for den veksande familien var strevsamt. Etter kvart som borna vart 12-13 år, betalte Fattigvesenet plass for dei som legdslemer på ulike gardsbruk i fjorden. Familien til oldebesten var den einaste i skulekrinsen som i folketeljinga for 1865 hadde merknaden «understøttes af Fattigvæsenet». To søner og to døtrer utvandra til USA. Tre av dei har etterkomarar der. To av brørne var i USA fleire år, men begge to, David og Jakob, som var besten min, kom attende til Sørfjorden. Dei slo seg ned på Lofthus der dei livnærte seg som skreddarar. Dei fire andre borna slo seg ned i indre Hardanger, frå Odda til Alvsåker. Då oldebesten min døydde i 1891, flytte oldebesta til David, den eine skreddarsonen på Lofthus.

Eg har nokre brev etter oldebesten min og fire av sønene. Breva var i si tid skrivne til Jakob-besten min. Dei var absolutt skriveføre, og den yngste sonen, Johannes, gjev levande skildring av livet som dreng på ein gard på Lutro i 1890. Oldebesten min må ha gått i omgangsskule i åra 1827-1834, og han må ha lært sopass at han var godt ført til å skriva brev. Det er tydeleg at familiemedlemene likte å ha halda kontakt med kvarandre gjennom brev. Det vitnar om vilje til samhald.

Ein husmur, nokre brev og tilgang til kjeldemateriale som folketeljingar, kyrkjebøker m.m. Slik får eg puslebitar til å danna meg eit bilete av ein av oldebestefamiliane i slekta mi. Det var ei tid då Odda, Ullensvang og Kinsarvik var samla i «Kingservig» prestegjeld. Odda og Ullensvang var rekna som anneks, I 1855 var det registrert godt 5600 sjeler i Kinsarvik prestegjeld. Fjorden var hovudferdselsåra, og det var før fruktdyrkinga enno hadde skote fart i Sørfjorden. Livet var strevsamt, men alle fattigborna frå Holo kom seg fram på ulik vis.