So skulle tekst nr. 501
vera om det som mange av oss
omgjev seg med
kvar dag:
snikk-snakk,
ordskrøyv som fyller luftrommet mellom
oss med inkjeseiande og
velformulerte ord,
dei smyg inn i øyregangane,
fyller synsfeltet,
før snikk-snakket hamnar
der det høyrer heime:
på bosberget for
tomprat,
på ei lita glenne
langt inne i skogen
sit ei vis kvinne,
ho smir ord,
ikkje i store mengder,
det held med nokre få
når sanningar skal
seiast.